Tilbage til norske anmeldelser 

Ingen svart-hvit forestilling

Håkon Harket, Aftenposten
21. sept. 1995, kommentar

_______________

 

Jacob Holdt har besøkt Oslo med sine amerikanske bilder. Hans antirasistiske sjokkterapi burde komme hele folket til gode

Når du kommer ut i den andre enden av Jacob Holdts amerikanske forestilling på Black Box, går du ikke ut i lyset. Det skyldes ikke at klokken nærmer seg midnatt og at dagslyset for lengst har tatt kvelden. Det skyldes at du har tilbragt et uvisst antall timer i selskap med nattsvarte fordommer. Du kom nok frivillig, men forstår snart at du i virkeligheten er tvangsinnlagt med diagnosen "rasist" hos en terapeut som kjenner fluktveiene før du søker dem.

Han er kommet tilbake til Oslo nå. I grevens tid, kunne man være fristet til å si. Lenge trodde han at det ikke hadde noen hensikt å vise bildene i Europa. Det er amerikanske bilder, men det var aldri anti-Amerika Jacob Holdt hadde på hjertet. Og da han erfarte at det var "de andres" rasisme vi skandinaver fikk øye på i hans dystre epos på slutten av 70-tallet, pakket han nok en gang Amerika-kofferten og flyttet det hele over dit, hvor han siden har turnert med sitt sokratiske show. Så måtte han allikevel tilbake for å tematisere vår egen rasisme.

Slaver og gjeldsslaver

Bildene og den svarte musikken skyller over deg i en strøm av smerte og elendighet som varer ved. Vi får høre den siste slave fortelle sin historie. Charles Smith var 134 år da Jacob Holdt møtte ham. 13 år gammel ble han lokket om bord i de hvites skip. Han så aldri sin mor igjen.

Vi møter Woody som prater fritt om alle niggerne han har ekspedert sammen med sine brødre Sammy og John. Hvor mange? spør 'Holdt. Flere enn han har fingre og tær, svarer Woody.

Vi ser bilder fra Immokalee, hvor slaveleirene drives på gammelt sydstatsvis, og fra tobakksplantasjene hvor godseiernes palass er reist over de lutfattige gjeldsslavenes levende lik. Friheten kan kjøpes, men allerede prisnivået i herskerens monopoliserte matvarebutikk gjør det til tankeflukt. Gjelden leriker arbeiderne til forfedrenes slavemarker, og alle forsøk på fagpolitisk organisasjon blir slått ned med brutal hånd. Eller med kuleregn, slik tilfellet var med Jacob Holdts verin Popeye Jackson, som ble myrdet i sin kamp for fattiges rettigheter.

Der er bare tilsynelatende en reise mellom helvete og himmel Jacob Holdt tar oss med på når han pendler mellom den svarte underklassen og den hvite overklassen. I realiteten befinner vi oss hele tiden i skjærsilden, for nå å tale litt middelaldersk. Vi møter rikdommen hos de fattige og fattigdommen hos de rike, men uten at vi får sjangsen til å søke tilflukt i overtroen på fattig lykke. Det er, den fellesmenneskelige fortvilelese i rasismens vold som igjen og igjen eksponeres. Vi ser hvorledes den svarte fortvilelsen står i forbindelse med den hvite, hvor barria bor innesperret i luksus av frykt for de fattiges vrede. I et samfunn hvor rasehatets virus har fått herje i generasjoner, går ingen fri av smitten.

Heller ikke de liberale. Vi liberale. Når Holdt eksponerer det stupide raseriet hos den hvite underklassen, kjenner du ditt eget raseri i maven. Og dermed avsløres den liberale rasisten i ditt indre. Vi gjør de støyende rasistene til syndebukker for vår egen fremmedfrykt og arroganse, mens vi opplever den svarte fortvilelsens skrik til kunst og underholdning. Det er en underlig opplevelse. Bildene og musikken går i kroppen på deg, mens du har et svare strev med å polimisere mot teksten "Repressiv toleranse", "strukturell vold", er ikke dette et velkjent tungemål? Venstrelitani og maktspråk. Det er nettopp det som er hensikten. Terapeuten stenger de intellektuelle fluktrutene, mens han bombarderer deg med inntrykk som leder deg lukt inn i rasismen. Som publikummer blir man undertrykt av bilder, tekst og undertekst hvor "de andre" fører ordet mens du sitter fastlåst i skammen.

Påtrengende aktuell

Dersom det finnes en vei ut av rasismen, er det Jacob Holdts påstand at den går gjerinom innsikt i egen rasisme. Derfor er hans amerikanske beretning også så påtrengende aktuell for oss. Men rasismedebatten har vært preget av gjensidig sjikane og forsøk på å sirkle inn de egentlige smittekildene, lærer Holdt oss å ta i begrepet uten tang; Ta det med ro. Vi er rasister. Alle sammen.

Det er ikke der skillet går. Skillet går mellom dem som vil yte motstand mot egen fremmedfrykt ved å åpne sine hjem og sinn for møtet med fremmede, og dem som velger å gi seg hen til rasismens sorte messe. Og begge talsmenn fører ordet i de fleste av oss, ikke så ofte i avisspaltene og på torvet, kanskje, men i det stille liv på kammerset.

Rasismen er kommet for å bli. Derfor blir det avgjørende at vi lærer oss å leve med den som den sykdommen den er. Utlendingsdirektoratet gjør klokt i å hente Jacob Holdt tilbake og tvangsinnlegge det norske folk på hans divan. Vi vet at det finnes et livstruende virus i omløp som vi alle er smittet av. Det finnes neppe noen bedre vaksine enn en aften med Jacob Holdt. Skulle det være noen som stritter imot, kan vi jo bare fortelle dem at det ikke er noe å være redd for. Husk, de gjør det i Amerika.

 

   Copyright © 2003 AMERICAN PICTURES