 |
"en amerikareise" Vi rusler bortover 6th Street East med vin under armen. Restaurantene ligger på rad og rekke, små og trivelige. De ligger i kjelleretasjene. Små, trange trapper fører ned til dem. I et av kjellervinduene sitter en indisk mann i nasjonaldrakt og spiller på sitar. På veggen over vinduet står det «Bombay» med store bokstaver. - Her er det, håper det er plass til oss. Det trange kjellerlokalet er fullt av folk. Interiør og betjening er indisk, musikken også. Mannen i vinduet har en morsom liten scene, det er så vidt han får plass til seg selv og instrumentet. Vi må stå i kø en stund før hovmesteren viser oss til et trivelig bord. Han åpner den medbrakte vinflasken, dette er morsomt. - Jacob, vi kan kjøpe mange småretter og dele på dem? Nå har vi vel endelig litt tid. Han smiler, titter på meg over brillekanten der han sitter og studerer menyen. Vi bestiller. Kelneren heller opp vin til oss, og Jacob hever glasset. - Skål! For en romantisk aften! Vi ler. Jeg svarer. - Det blir i så fall vår første, og vår siste! Dette har vært en reise som i hvert fall ikke har stimulert til romantikk! Jeg ser på Jacob. Jeg vet jeg er glad i ham. Og jeg vet jeg er sint på ham. Fordi han har såret meg mange ganger. Han har såret Rebecca også. På måter jeg ikke forstår. - Jeg har vært fullstendig avhengig av deg på denne turen, og du har vært noe reservert til tider. Ikke så overstrømmende hyggelig bestandig, heller. Han begynner å le. Så svarer han kjapt: - Jeg prøvde bare å unngå Stockholm-gisselsyndromet! - Hold opp, du vet jeg ikke var noe gissel som ble lurt eller tvunget med! Hva mener du med det? - Å bli kastet ut i en tøff virkelighet som man ikke kjenner, gjør at man lett blir et emosjonelt gissel og gir all makt til gisseltakeren. - Som styrer hele livet ditt. Så jeg var offeret ditt, og du såret meg av ren omtanke for meg? Det holder ikke, Jacob, jeg visste hele tiden hva som skjedde, men reiste på tross av det. Fordi det var noe jeg ville finne ut av. Men jeg har opplevd deg nærmest livstrett innimellom. Du har ikke vært lett å komme innpå, og det virker som om du er lei av alle som beundrer deg. Men jeg tilhører jo ikke dem, dine «fans» om du vil. Jacob flytter blikket fra meg. Så ser han på meg når han svarer. - De siste årene har jeg merket at jeg er mer og mer utbrent. Det har ført til en form for depresjon. Så kommer du. Vi hadde vi begge «jetlag» den første uken. Dobbel jetlag forsterker lukkethet, tretthet og irritasjonen som vi har. Deretter ble varmeapparatet i bilen ødelagt samtidig som vi kastet oss avgårde på en tusenmils reise i femti kuldegrader. Det var jo heller ikke oppmuntrende. I tillegg til det vet jeg at 20 år med mye kunstig oppmerksomhet fra folk som tror jeg kan løse tilværelsens gåter og hva vet jeg har hatt sine omkostninger. Jeg har lært å omgi meg med en avvisende beskyttende psykisk mur. Den er ubehagelig for meg selv, fordi den står i så stor kontrast til all den åpenheten og kjærligheten som visningen handler om. Og du ble også rammet av dette. Han venter litt. Jeg velger å ikke si noe, vil at han skal fortsette. Jeg håper ikke kelneren kommer og forstyrrer oss nå. Han ser på meg, smiler lett. - Når jeg ikke har sjelen med meg gjør jeg lett feil. To ganger på denne reisen har vi gått skikkelig over streken, og begge gangene er vi blitt straffet. - Hva i all verden mener du med det? - Den ene gangen gikk vi rett inn i et fremmed hus og du fotograferte dem i deres hjem, uten tillatelse. Den andre gangen var i går, da jeg gikk ut av bilen for å fotografere to menn som lå på fortauet og sov. Den første gangen ble vi anholdt av politiet. Den andre gangen ble vi truet på livet av de som kontrollerte gata. Det er en forbrytelse å ha det så travelt. Jeg ønsket å vise deg så mye som mulig av Amerika. Derfor fikk vi aldri mulighet til å fordype oss i menneskene, vi måtte hele tiden videre for å holde tidsplanen. Planen var lagt på forhånd, og det var ingen vei tilbake fordi jeg måtte reise ut fra bestemte byer på bestemte datoer. Før i tiden tok jeg meg alltid tid sammen med folk, og derfor krenket jeg dem aldri slik. Jo, forresten, en enkelt gang. Jeg husker at en hjemløs angrep meg med kniv da jeg tok bilde av ham. Det tok meg en hel natt å roe ham ned, men vi ble venner til slutt. Det var på den tiden jeg hadde sjelen med meg og ikke hele tiden skulle videre til neste universitet. Sjelen la jeg fra meg da jeg begynte å undervise. I dag vet jeg at det var da jeg ble rasist. - Rebecca var sint på deg fordi du hevdet at de karibiske svarte klarte seg mye bedre enn innfødte svarte amerikanere. Jeg våget ikke snakke med henne om det. Men jeg har problemer med å forstå hva du mener med dette. - De fleste hvite er ikke klar over dette og bryr seg ikke om å snakke om det. De innfødte svarte har en gjennomsnittsinntekt på 56% av det de hvite tjener. Mens karibiske svarte i Amerika tjener 96% av det de hvite tjener. Da jeg begynte å undervise på skolene gikk forskjellene enda bedre opp for meg. I mange av eliteskolene der du må ha svært gode karakterer for å komme inn, særlig «Ivy League»-skolene som Harvard eller Yale, oppdaget jeg at bortimot 85% av de svarte studentene var av karibisk avstamning selv om de utgjør bare 5% av den svarte befolkningen utenfor. Dette er viktig å være klar over, fordi den moderne rasisten, inkludert meg selv, ønsker ikke å tenke negativt om de svarte. Men når vi lever i et land der vi hele tiden ser at de svarte klarer seg dårlig og faller gjennom i skolesystemet, ja, da kan vi ikke annet enn ubevisst å konkludere at de svarte er underordnet, «inferiør», i forhold til de hvite. Konklusjoner som er i konflikt med de høye idealene vi har om at alle er like. Dette var et fryktelig dilemma for meg da jeg reiste rundt. Jeg visste at den dagen jeg havnet i gjørma ved at jeg begynte å dømme menneskene ut fra deres aktuelle virkelighet, da ville det være slutt for meg som fotograf og rasismebekjemper. Kelneren kommer med naan-brød i en kurv. Jeg river et stykke av brødet. Jacob også. Han putter brødet i munnen, det gir meg en anledning til å komme imellom. - Vi gjør jo det, alle. Jeg mener, det skal noe til å ikke dømme folk ut fra hvordan de virker til daglig, det er jo det vi forholder oss til når vi skal lære noen å kjenne. Hva er et menneske da? Vi kan ikke gå rundt og være nyfødte og rene hele livet. Vi blir til noe. - Jo, selvfølgelig dømmer vi alle, og det er ikke noe galt i det. Men det blir galt når fordommer kombinert med sosial makt fører til at rasismen utøves mot en annen gruppe. De svarte har ikke nok sosial makt til på noen som helst slags måte å kunne skade de hvite. De kan bare skade ved å demonstrere det motsatte, altså avmakt, makten til å skremme deg, slik du opplevde det på turen. Som en del av det hvite samfunnets enorme maktstruktur har vi et ansvar for å forsøke å ikke bli en del av de kreftene som daglig ghettoiserer og skader de svarte. Vår negative tenkning får en selvforsterkende virkning i kraft av vår makt. De svarte barna innvendiggjør dette og forvandler det til å gi opp seg selv. Da jeg oppdaget at karibiene ikke syntes å bli påvirket av vår negative tenkning, selv etter flere generasjoners opphold i Amerika, ble jeg nysgjerrig. Jeg hadde høye idealer om meg selv. Jeg trodde jeg var laget av en slags teflon. At jeg kunne holde meg flytende på et rasistisk hav. Jeg er ikke så naiv lenger. På dette havet av rasisme ble karibierne en redningsplanke, som til en viss grad lot meg se det virkelige mennesket som ligger gjemt bak et nesten usynlige slør av undertrykkelse i Amerika. Tro du meg, jeg bebreider ikke noen for å være rasist i Amerika. Det er umulig å ikke bli det. Men jeg gjorde i hvert fall et iherdig forsøk på ikke å bli det. For å forstå forskjellen studerte jeg karibierne på kryss og tvers, jeg levde meg inn i dem, gikk til sengs med dem. Faktisk var de fleste av mine svarte kjærester av karibisk avstamning, fordi jeg sjeldent følte jeg kunne få et likeverdig forhold til innfødte svarte. - Dette er fortsatt vanskelig å forstå. Hva mener du har gått galt med de innfødte svarte siden de har så store problemer med å klare seg i utdanningssamfunnet? Vi snakker om den samme rasen begge steder. De kommer fra de samme stammene i Afrika. Ja, mange i Karibien er kanskje enda svartere enn de innfødte svarte i Amerika, som ble kraftig blandet med hvitt blod i slavetiden. De har også vært slaver både i Amerika og i Karibien. - Slaveriet i Karibien var verre. De hvite var i mindretall. De fryktet opprør hele tiden, straffene var hardere. Dette styrket båndene mellom slavene. Håpet hos dem ble aldri kvalt slik som i Amerika. I Amerika var det så godt som aldri opprør. De få som var, blant «jordslavene», de som arbeidet ute på jordene, ble forrådt av de svarte selv, av «husslavene». Fordi de levde i et hvitt flertall og derfor hadde tilegnet seg et underlegent syn på seg selv. I Karibien var det ene opprøret etter det andre. Hele øyer slo i hjel de franske og danske undertrykkerne, slik som på St. Jan og Haiti. - Da er det et spørsmål om minoritet eller majoritet også. Mens de svarte i Karibien er i majoritet, er de svarte amerikanerne en minoritet. - Ja. Vi kan også snakke om forskjeller mellom det angelsaksiske slaveriet i Amerika og Karibien, og det latinske på Cuba og Brasil. I det latinske beskyttet kirken slaven mot å bli solgt fra sin familie og mot total dehumanisering ved at slaven ble definert som et menneske og ikke en handelsvare. Dette ga slaven et slags psykisk rom, en mulighet for flukt. I Amerika sto kirken fullt ut på slaveherrens side. Den ga ikke noe psykisk rom for slaven. Familier ble splittet, barn ble solgt fra mødre. Det amerikanske systemet blir derfor karakterisert som et lukket system, som kvalte alt håp. I Brasil og på Cuba var det håp. Resultatet var store slaveopprør, hvor hele provinser løsrev seg. Men forskjellen i å ha vært definert som menneske i forhold til ikke å ha vært det viser sig først og fremst i tiden etter slaveriet. Det har hele tiden vært apartheid i Amerika. De fattige hvite som tidligere var slavefangere og slavedrivere utviklet ingen solidaritet med svarte. Tvert imot var det hat, slik vi så det i hjembyen til Woody. Det er ingen rasisme på Cuba og i Brasil. De gifter seg med hverandre, det er en eneste stor mulattklasse. Det har heller aldri vært hatorganisasjoner som Ku Klux Klan eller lynsjinger av svarte. Og omvendt har de svarte aldri utviklet selvforsvarsorganisasjoner som Svarte Pantere eller NAACP. Derfor har ikke de hvite utviklet den amerikanske formen for rasisme som er karakterisert av frykt og skyldfølelse heller. Den latinske formen for rasisme er mer «klassisme». De diskriminerer mot fattige, som overalt ellers i verden. Men fordi det ikke er noen skyldfølelse har de heller ikke forsøkt å få svarte inn i høyere stillinger. Derfor kan det virke som om Cuba og Brasil er mer rasistiske enn Amerika. Men det er riktigere å kalle dette for klasseundertrykkelse. Årsaken er ikke at de ikke bryr seg om de svarte. Akkurat slik som at årsaken til at kvinner ikke forfremmes ikke ligger i at menn ikke bryr seg om kvinner. I en gruppe på mer enn fem mennesker på gata i Cuba, har jeg alltid sett at raser har vært blandet. Boligkvarterene er integrerte. Og slik har det vært lenge før kommunismen. Resultatet av å leve i et slikt åpent psykologisk system er at de tar det som en selvfølge at de svarte klarer seg like godt som de hvite. Det er det viktigste av alt. Når de ikke føler sig innesperret i et lukket psykologisk system, slik de svarte er i Amerika, blir ikke tankevirksomheten og de intellektuelle egenskapene spist opp av daglig sinne og smerte. I Amerika begynner svarte barn som regel å sakke bakut etter fjerde klasse. Det tidspunktet de fornemmer at de lever i et håpløst lukket system. Hvorfor kunne han ikke snakke om dette før? Det hadde gjort det mye lettere for meg å forstå de stedene jeg var på, og ikke minst de reaksjonene jeg møtte. - Da var selvfølelsen hos karibierne større allerede da slaveriet opphørte? - Ja, og i tillegg til dette reiste mange av de hvite karibierne vekk. I mer enn hundre år har de svarte karibierne levd i et flertallsamfunn der stort sett alle jobbene er besatt av svarte. Dette er viktig. I Karibien ser barna svarte, sterke rollemodeller. De vet de kan bli alt, til og med president. I Amerika gikk det motsatt i hundre år etter slaveriet. Der så svarte barn de hvite i ledende stillinger, mens deres egne arbeidet på jordene, som rengjøringshjelp og så videre. Gjennom hundre år lærte de «inferioritet», de innvendiggjorde alle de negative forestillingene som de hvite hadde om dem. Derfor fortsatte de å snuble også etter borgerrettighetskampen, etter at de hadde fått en teoretisk mulighet til å stile høyere. Fordi de ikke selv trodde på sitt eget likeverd. Som en elefant som fortsetter å gå i ring etter at lenken er brutt. Dette er selvfølgelig vanskelig å snakke med dem om. De fleste vil benekte det i en samtale med hvite og også overfor seg selv. Kelneren kommer med små skåler, sauser, kjøttretter, kylling, stekte indiske kjøttboller, grønnsaker. Jeg er sulten, gleder meg til måltidet. Nå skal jeg spise lenge og vel. - Velbekomme, håper det smaker! - Takk! - Takk! Han forlater oss. Vi forsyner oss og begynner å spise. Jeg heller opp mer vin. - Jacob, det du sa om å snuble selv om du har en teoretisk mulighet. Jeg kan ikke forstå at det skal være så vanskelig å snakke om. Slik jeg ser det, gjelder det på mange områder i livet. Både på skole og i arbeid viser det seg at andres forventninger til deg slår innover. Er de negative, blir du usikker og får dårlige resultater. Er de positive, skjer det motsatte. Straff og sanksjoner hemmer og ødelegger, ros og oppmuntring får deg til å yte mer. Det er livsfarlig hvis du ikke vet eller har noen som forteller deg at du er mye verdt, og ikke minst hvorfor du er det. Du brytes fort ned, det skal mye til å stå imot et massivt negativt press, da skal du kjenne din egen verdi godt. - Nettopp. Karibierne har en enorm tro på seg selv, jeg generaliserer grovt nå, men likevel er dette et viktig poeng. De har hatt hundre år på å bygge opp sin egen selvaktelse. En frihet de amerikanske svarte aldri har hatt. Jeg husker tomatarbeiderne i Immokalee. De var fra Karibien. - Jeg snakket med en ung mann på tomatfabrikken. Han var svært fornøyd med arbeidet. Grunnen var at han kunne gå på skolen om kvelden. - Det er typisk for karibierne å ha flere jobber om dagen og gå på skolen om kvelden. En generasjon senere tilhører de middelklassen. Den amerikanske drømmen. Mens innfødte svarte ikke begriper hvordan de gjør det og nesten gir opp på forhånd. Derfor blir de betraktet som late av de hvite. En ond sirkel. For karibierne er Amerika mulighetenes land. De kommer fra isolerte øyer som ingen vil investere i, og som tilhører den tredje verden. Det er også den eneste grunnen til at de er fattige. Mens jeg har sett amerikanske svarte slå sine barn og si «You ain`t shit, nigger!», du er ingenting verdt, neger!, oppdrar karibierne barna til å bli strebere. «Go Getters». Begge steder er det snakk om en oppdragelse som er i tråd med de dype følelsene de har overfor seg selv. - Du burde drikke vin oftere, Jacob. Som du prater! Han later som om han ikke hører, vifter bort replikken med armene. - Du spør alltid så dumme spørsmål som jeg ikke kan svare på. Han begynner å le. Rister på hodet. - Ikke la meg stoppe deg. Fortsett. Han tier stille en stund før han fortsetter. - Jeg har dratt deg med rundt i mange ghettoer. - Hvor finner jeg de karibierne du snakker om? - De fleste bor i områdene fra Washington, New York, Hartford til Boston. I dette området er en svært stor del av de svarte toppstillingene besatt av karibiere. Mange av dem er landskjente, slik som Harry Belafonte, Sidney Poitier og Colonel Powell. De hvite betrakter disse polerte vellykkede menneskene nesten som hvite. Fordi de ikke går rundt som udetonerte tikkende bomber slik som de innfødte svarte. Du må aldri glemme at rasisme ikke har noe med hudfarge å gjøre. Hvis vi går inn i et karibisk område i Brooklyn, får du se pene, velholdte hjem. De er svært opptatte av å eie sine egne hus. De har rene gater og mange butikker. Nesten ingen går på sosialhjelp. De er motstandere av det. Og flere av barna går på college enn de som er i fengsel. I Washington var det bare karibiere inne på det hotellet der jeg gikk inn og spurte om prisen for et rom. Aggressive. Jeg våget ikke bo der. I butikkene i Harlem der jeg gikk med Rebecca solgte de karibiske klær. - Jeg tror ikke jeg har sett en slik karibisk ghetto som du beskriver. - Nei. Går du inn i de innfødte områdene i Harlem eller Bronx ser du det stereotype bildet på en ghetto slik du har sett det i Detroit eller East St. Louis. Utbrente butikker, knust glass, søppel i gatene. 40% går på sosialhjelp og langt flere barn er i fengsel enn de som går på college. - Hva er det med disse sukkerrørsarbeiderne i Belle Glade? Aggresjonene var utagerende og utadvendte, i motsetning til det jeg opplevde i ghettoene i nord, der det var så mye håpløshet og apati. Du snakker om ghettoene som om det var så mye aggresjoner der, men jeg opplevde først og fremst håpløsheten. Som jeg vet eksploderer iblant i det de kaller raseopptøyer. Men den innfødte afroamerikaner er for meg likevel først og fremst kuet. Mye av det du sier viser en emosjonell aktivitet og aggresjon som jeg ikke så i håpløsheten, men som mitt intellekt sier må ligge under der. Aggresjonene fra de svarte kom heller ikke fram i Woodys hjemby der hvite kan drepe svarte uten at noe skjer, ikke før en svart organisasjon tar affære. I nord er undertrykkelsen usynlig fordi de har like rettigheter og muligheter som alle. Enda «likere» i det forståelsesfulle nord enn i rasehatets sør. Her er det snakk om den usynlige fiendens forbannelse, våre egne mentale bilder basert på erfaringer og negative forventninger. Jo lengre sør vi kom i ghettoene, jo mer rasende var de, og de arbeidsledige fra Haiti i Bell Glade var virkelig rasende. Selv om det skyldes avmakt, så var det åpenbart at vi som hvite inntrengere var fiender, en synlig motstander. - Ja, men dette er komplisert. Med risiko for igjen å overforenkle vil jeg generalisere litt. Haitianerne i Belle Glade viste en utadvendt aggresjon som mest var en demonstrasjon av at de var sultne. De hadde mistet arbeidet på grunn av mekanisering av sukkermarkene. Men de kjemper sin sak så godt de kan med å holde fram plakater som viser at de er sultne og ved å demonstrere avmakt slik som knyttede pistolnever overfor tilfeldige, ikke nødvendigvis hvite bilister. Jeg husker plakatene de bar på, der de bad om penger til mat nå når han forteller om det. Jeg hadde glemt dem, det eneste som er brent fast i mitt indre er raseriet og min egen redsel. Jacob fortsetter bare å prate, han er ikke til å stoppe nå. - Hvis de hadde vært svarte innfødte amerikanere i samme situasjon, særlig i Syden, ville de ikke ha kjempet for sin sak. De hadde resignert og gått hjem, på bar eller sosialkontoret. - Det der høres i hvert fall rasistisk ut! Du behøver ikke gi en forklaring, det er et stort spørsmål. - De hadde ikke vist utadvendt aggresjon! For som du sier viser ghettoene håpløshet og apati, men det utelukker ikke aggresjoner, tvert imot! Det er bare det at aggresjonene er innadvendte. De slår hverandre i hjel og lager opprør ved å brenne ned sine egne bydeler. Det er som jeg sier på visningene: «Overalt i verden er den undertrykte mer tilbøyelig til å vende aggresjonene mot sine egne enn mot den antatte undertrykker.» Da jeg først hadde lært det, visste jeg at jeg som hvit kunne ferdes fullstendig uten frykt i selv de mest voldelige områdene. For de svarte verdsatte mitt liv høyere enn sine egne. Mindre enn 5% av kriminaliteten i Amerika er svart mot hvit eller hvit mot svart. Jeg er ikke redd i ghettoene, men jeg er på vakt fordi jeg er lei av alle innbruddene. Det er ikke fordi jeg er modig, men fordi jeg vet noe om undertrykkelse. - Men du har ennå ikke svart på hvorfor Rebecca er så rasende på deg fordi du hevder at svarte karibiere klarer seg bedre i Amerika enn det innfødte svarte gjør. - Det er store spenninger der disse to gruppene møtes. Jeg kjenner hjembyen hennes svært godt fra langt tilbake i tid. På syttitallet kjente jeg ikke til karibiernes suksess. De innfødte svarte omtalte dem alltid irritert som «strebere» og «svarte jøder». Litt etter litt fant jeg ut at de forretningene som var eid av svarte, var eid av karibiere. Derfor brukte de en stereotyp antisemittisk betegnelse på dem. I Boston og New York fant jeg ut at nesten alle svarte sykepleiersker var fra Karibien. En gang spurte jeg hvorfor de ikke ansatte svarte amerikanere på Longwood sykehus i Boston, og fikk til svar: «Fordi alle som en har en kriminell fortid». De hvite vet ikke om spenningene mellom de to gruppene. Overfor dem holder de sammen som erteris. Hvis du tar opp dette med Rebecca, holder hun på å eksplodere i sinne. Husker du den hvite servitrisen i ghettoen i Detroit? - Ja. - Karibierne forakter også de innfødte svarte. Min første vestindiske kjæreste kom fra Haiti. Hun bodde i et flott hjem i Brooklyn. Da vi stod og snakket med noen alkoholikere på gaten i Harlem, ropte hun plutselig til dem med en voldsom forakt: «Hvorfor kan dere ikke bare se til å skaffe dere en jobb!» - Svart jøde. Er det ikke antisemittisk å si det? - Jo, men det er faktisk korrekt. For det er mange likheter mellom hvordan jødene kunne overleve i et antisemittisk samfunn, og hvordan karibierne kan gjøre det i et rasistisk samfunn. Begge kommer fra svært sterke og stolte kulturer. Jødene ble fordrevet fra hjemmene sine for to tusen år siden, og invitert av makthavere inn i samfunn der de kunne brukes som sikkerhetsventil. Et snev av antisemittisme er alltid holdt vedlike, slik at hvis det er opprør fra massene mot makthaverne, kan sinnet kanaliseres mot jødene istedenfor mot de virkelige undertrykkerne. Slik som kineserne blir brukt som kile og ender i et Holocaust i Indonesia, Kambodsja og Vietnam, eller slik inderne ender i Uganda. Men jødene har vært i stand til å klare seg. Å klatre oppover i systemet og få de jobbene de har hatt tillatelse til å få - som selverververe, eller selvstendig næringsdrivende om du vil. De har oppmuntret barna sine ved å si at de kan klare seg i et antisemittisk samfunn hvis de jobber dobbelt så hardt som alle andre. Mange av mine jødiske studenter klager over «den jødiske skyldfølelsen» foreldrene har påført barna for å presse dem fram. De har alltid følt seg overlegne de hvite gjennom sin lange og stolte kulturtradisjon. Jødene ble med andre ord aldri tvunget til å innvendiggjøre ikkejødenes antisemmitisme, og ble ikke undertrykket av dem. Karibierne oppdrar barna sine på samme måten. Når de kommer til Amerika, får de vite at dette er et fryktelig rasistisk samfunn, men de kan klare seg godt hvis de jobber dobbelt så hardt som alle andre. Dermed blir de til «svarte jøder» som i likhet med andre innvandrere ender opp med å eie alle butikkene i ghettoene, og deretter å klatre oppover i systemet. Og de innfødte svarte forstår ikke hvordan i all verden de er i stand til det, når de ikke selv er i stand til det. Og utvikler i sin dype sjalusi en klassisk antisemittisme overfor dem. - Jeg vet snart ikke hva som er rasisme eller antisemittisme lenger. Men det er en ting jeg holder fast på, og som du styrker meg i troen på. Jo mer subtil og usynlig undertrykkelsen er, jo verre og mer ødeleggende er den. Å leve i et land der du liksom skal ha like rettigheter og muligheter, men ikke engang får lov til å servere hvite kunder fordi du er svart, uten at noen åpent sier at det er grunnen, er et helvete av et samfunn. Hva skal du gripe fatt i og kjempe mot? Motstanderen er usynlig, lovverket er ikke rasistisk. Dette ligger dypt. Vi snakker om ubevisste holdninger og forventninger som fører til en uakseptabel men likevel uangripelig praksis der offeret selv blir gitt skylden. Og når offeret ikke engang har lov til å se på seg selv som offer, men som stolte, sterke afrikanske etterkommere, ja, da vet ikke jeg hvor man skal begynne. Skal vi vente i hundre år på at de innfødte svarte skal få bygget opp sin selvaktelse og komme på nivå med karibierne? - Nei. Undersøkelser på syttitallet viste har vist at hvis borgerrettighetenes landevinninger fortsatte i samme tempo som det hadde gjort til da, hadde vi måttet vente i fem hundre år på å få økonomisk likhet mellom svarte og hvite. Men så kom reaksjonen under Reagan. Da stoppet fremgangen. Det ble en negativ utvikling isteden. Vel å merke når vi snakker om gjennomsnitt. Middelklassen har fått det bedre. Underklassens levekår og inntekter er forverret. - Denne svarte middelklassevirkeligheten som vi ser på TV både her og hjemme i Norge gjør at vi tror det står bra til, tross alt. I bakhodet aner vi kanskje at det ikke rimer helt med det lille vi får vite om ghettoene, men det er ingen som virkelig stiller spørsmål om dette. - Alle er bombardert av Bill Cosby show og lignende. Folk sitter igjen med en følelse av at det har skjedd store fremskritt. Ikke glem at Bill Cosby show var det mest populære blant hvite i Sydafrika midt under apartheidsystemet. - Andre filmer jeg har sett om de svartes virkelighet både historisk og fra i dag har vært enten sentimentale, slik som «Once they called us coloured», eller morsomme filmer om ghettoen der alle til slutt forstår hvor viktig det er med utdannelse. Hvorfor er de ikke i stand til å formidle dette slik det virkelig er? - Skyldfølelsen er en viktig del av nåtidens rasisme. Den andre hovedingrediensen er frykt. I takt med at sinnet blant de svarte har steget med årene har det utviklet seg mer og mer irrasjonell kriminalitet. Både i Amerika og i Sydafrika har frykten for de svarte økt. Da raseopprøret brøt ut i Los Angeles i 1992 flyktet de hvite hjem fra arbeidet midt på dagen i New York. Av frykt for at det skulle bryte ut der, fem tusen kilometer unna! Det er akkurat slik de hvite flykter til daglig. Lengre og lengre ut i forstedene, og skaper ghettoene i de indre bykjernene. - Men er det ikke håpløsheten som er mest dominerende? - Jo, til daglig, slik den kommer fram, slik du har sett den. Men så eksploderer det i voldsomme utbrudd, raseopptøyer. -Jeg har opplevd noe som jeg tror bunner i både skyld og skamfølelser. Ikke frykt, tror jeg. Det er som om de ikke makter å se på det som.... Han avbryter meg. Jeg lar ham gjøre det. Jeg får komme tilbake til det senere. - Jeg kan forsøke å forklare hvordan forverringen har skjedd i løpet av de siste hundre årene. - Forverring? - Ja, forverring. Raseforholdet i Amerika har gått gjennom tre stadier. Først slaveriet, så kommer de hundre årene som betegnes som «Jim Crow»-årene, og til slutt ghettoiseringen. - Mener du at ghettoene er et moderne fenomen? - Ja. Men først hadde vi slaveriet. Slaveherren i plantasjehjemmet var omgitt av slavene som bodde i sine «schacks». Slaveherren var ofte elsket på grunn av sin faderlighet, sin paternalisme. Dette er viktig. For her lærte de for første gang å skille mellom konservativ og liberal rasisme. Men slavene visste at de var undertrykte i disse årene. Den var fysisk konkret. Slavefogden, slavepisken og slaveherren. - Så selve hovedundertrykkeren passet på å holde en viss avstand til slavene eller «folket», og lot andre gjøre skittarbeidet. Han satt i sitt elfenbenstårn på toppen og hadde god utsikt. Det høres ut som en klassisk forgudet direktør i en bedrift. - Ja, men de kunne med letthet identifisere undertrykkeren som påførte dem smerten. Dette er utrolig viktig hvis du skal bevare din sunne fornuft, fordi du da også skimter et håp om at undertrykkelsen en dag vil ta slutt. Du ser lyset i enden av tunnelen. Fra det hvite samfunnet hadde de lært nok moral og kristendom til å vite at forholdet mellom herre og slave var feil. - Det ble slutt på slaveriet også. - Ja, men ikke på grunn av slavenes motstand. Det var på grunn av den hvite paternalismen som du så i dette amerikanske «master's house». Lincolns hjem i Springfield i Illinois. - Når jeg tenker meg om fant jeg ingen spor etter svarte i denne museumsgaten, heller. Men slaveriet opphørte i alle fall. Hvorfor fortsatte elefanten å gå i ring? - Lenkene ble brutt for sent. I flere århundre hadde både hvite og svarte indvendiggjort slaveriet, dypt ned i underbevisstheten. En hvit fra nordstatene på besøk i sydstatene ville ha gjort opprør mot institusjonen på samme måten som en svart «Kunta Kinte» fra Afrika, men folk der er født inn i undertrykkelsen. De har lært å leve med det. De hadde ikke bruk for pisken lenger. Alt de hvite behøvde å gjøre var å sette opp et par skilt her og der. «Bare for hvite» «Bare for fargede», men for det meste var ikke lenken synlig. De svarte visste at deres plass var bakerst i bussen og aksepterte det. En enkelt avsviing av kors eller lynsjing nå og da var nok til å holde dem på plass. - Da går vi inn i de hundre «Jim Crow-årene». Men det du sier nå er utrolig med tanke på at ikke engang trussel om dødsstraff kan få svarte til å holde seg borte fra kriminalitet i dag. Hvor var deres plass? Slavehyttene blåste fort bort i orkaner har jeg forstått. - Nei, de fortsatt å bo i miserable slavehytter. Men nå begynte de også å bosette seg på den anden siden av «the tracks», jernbanelinjen. Mens de hvite fortsatt bodde i fine plantasjehjem, og det ble flere av dem. En stor forskjell var at slaveherren ikke lenger behøvde å ta vare på de svarte arbeiderne når de blir gamle. Og han betalte dårlig. Dette har jeg hørt før. At de fikk det verre. Men de hadde lyspunkt og styrke i hverdagen også. - Martin Luther King brukte fellesskapet i kirken og musikken som kraftkilde. Jeg er overbevist om at styrken ligger der et sted også i dag, sammen med en erkjennelse av hva de har vært utsatt for. - Det de hvite ikke klarte å ta fra dem var det håpet som kom til uttrykk der. De hvite begikk så mange åpenbare ulovligheter. - I «The Constitution of United States of America» står det mye om de amerikanske idealene. De gjaldt ikke for den svarte befolkningen. Ikke i praksis, og gjør det knapt nok i dag. De er ikke kommet så veldig langt. - Men du skal huske på at borgerrettighetskampen sørget for at de fikk like rettigheter, i teorien. Før den kunne de svarte fortsatt lett identifisere hvem den dype smerten stammet fra. Ulovlighetene mot de amerikanske idealene var åpenbare. De kunne plassere undertrykkeren og undertrykkelsen, derfor kunne de bevare forstanden uten å miste hodet. Fjernsynet gjorde sitt inntog, Nordens liberale syn på svarte bløtgjorde de hvite i syd og ga dem en stadig voksende skyldfølelse. Dette var den åpningen Martin Luther King og noen ganske få aktivister trengte for å bevege seg inn og kreve at Amerika levde opp til sine egne idealer og fjerne den åpenlyse diskriminasjonen. - Du hevder likevel at de ikke har lykkes. Jeg har sett selv at det ser forferdelig ut, de bygger ghettoer i form av det de kaller «projects». Det er apati, håpløshet med et sannsynlig dirrende raseri under, som iblant eksploderer. Enkelte steder der barn skal vokse opp ser det ut som de reneste konsentrasjonsleire. De har til og med piggtråd rundt husene. - Du kan også si at de lyktes over all forventning. Årsaken til at det var mulig var at de primitive «Jim Crow» - skiltene forlengst var blitt unødvendige. Slaveriet ble opphevd på et tidspunkt det ikke lenger var økonomisk bruk for det. Verden stod nå midt oppe i en revolusjonerende avkolonialisering og ny demokratisk menneskeforståelse. Det var ikke gangbart å skilte med ulikhet i en slik verden. Nei, nå hadde både de svarte og hvite for lengst lært sig elefantens kunst å gå med skiltene innvendig - i hjerter og sinn. - Ghettoer. Ghettoene i våre sinn. Grensene og pisken. Vi er der vi startet, da? - Du har sett dem i Detroit, eller East St. Louis. Og i nesten enhver by i Amerika er det det samme. Inne i sentrum bor de svarte og i forstedene bor de hvite. Forholdet mellom dem er nøyaktig det samme som mellom herre og slave under slaveriet eller i «Jim Crow» - årene. Men forholdet er ikke like entydig. For selv om det var ulikhet mellom dem før, bodde de svarte og de hvite i tett fysisk integrasjon. Barna lekte sammen både under og etter slaveriet. I dag lever de fjernt fra hverandre i et fysisk apartheid med millioner av svarte presset sammen i bantustans - eller ghettoer som de kalles i Amerika. - Men den svarte middelklassen har lykkes på et vis. Du sa jo selv at de har fått det bedre. - Det har vært med på å skape forverringen. Den hvite skyldfølelsen etter borgerretighetskampen gjorde at de ivrig og velmenende forsøkte å utvikle en svart middelklasse. Den bor i dag ute i grenseområdene mellom ghettoen og de hvite forstedene. Det svarte samfunnet er delt i to. Før i tiden bodde den svarte middelklassen sammen med underklassen og var positive rollemodeller for den. Nå er underklassen helt isolert fra omverden. Overlatt inne i ghettoen til å råtne opp for seg selv. I denne håpløsheten har underklassen endt opp i en selvdestruksjon verden aldri har sett maken til. Hvem skal de plassere sinnet på når alle synlige og legale former for diskriminering er fjernet? For første gang i historien er det ingen konkret rasisme som holder dem nede. De er så godt som aldri i kontakt med de hvite lenger. Men de føler undertrykkelsen mer enn noen gang fordi det er det samme forholdet mellom herre og slave som er videreført i alle disse tre fasene. - Når du ikke kan identifisere undertrykkeren og føler deg fullstendig bundet på hender og føtter av de usynlige lenkene, så gir du opp. Du fratas muligheten til å kjempe og skrus ned. - Eller eksploderer i sinne og vold. Den undertrykte ender opp med å miste hodet fordi alt håp er knust. Ikke noe lys i slutten av tunnelen. Volden retter de mot hverandre. Hvem skal de ellers rette den mot? Og vi hvite sitter og ser med gru hvordan de svarte slakter hverandre. Ubevisst blir vi mer og mer overbeviste om at de svarte ligger som de reder. De har fått alle sjanser. Men rasister, det er vi ikke. For vi har jo ikke gjort noe. Vi er uskyldige forstadsbarn som føler at alle bør ha og har fått en rimelig sjanse. Samtidig er vår individuelle rasistiske holdning drastisk redusert. Hvis du ser på utviklingen av forholdet mellom herre og slave gjennom disse tre historiske fasene, er det lett å se hvordan rasismen som institusjon har blitt verre og verre. - En institusjonalisert rasisme? Minner meg om byråkratiets makt over den enkelte. Hvem skal du gå løs på når du blir urettferdig behandlet? Det nytter ikke å ta en telefon. - Det er ingen der. Det er ingen du kan ta for dette. Håpet knuses når den undertrykte ikke lenger kan se hvem smerten kommer fra og til slutt konkluderer med at den må komme fra ham selv. Og det gjør den jo i helt konkret forstand i dag. Slavefogden er ikke lenger hvit for de som er innesperret i ghettoen. Han er svart. Den volden de utsettes for er fra andre svarte. De har ikke kontakt med hvite lenger. På universitetene har hvit skyldfølelse ansatt enkelte håndplukkede svarte administratorer. De svarte vet at de blir brukt av de hvite. De har daglig angst for å miste sine høyt betalte stillinger, de er redde for å gjøre noe som helst galt. Mens de koker innvendig av raseri. Dermed havner de også ofte i et uføre, og begår feil i systemet. - Mener du at de er lakeier? - Tro du meg, med nebb og klør motsetter de seg enhver trussel mot denne psykiske terrorbalansen. Og er utrolig nyttige for å ivareta et gulag system av ghettoer slik du har sett dem på denne turen. Dette er vår tids husslaver. Jordslavene er i dag inne i gulag leirene, ghettoene. De hvite ser dem aldri. Så når velmenende studenter kommer med ideen om å få «Amerikanske Bilder»-visningen til universitetet, er det alltid disse husslavene som motsetter sig det ut fra den gamle kjennsgjerningen «Don't rock the boat». De fornemmer at det kan true den fine maktbalansen. Derfor allierer de seg ofte med de hvite konservative kreftene for å få stoppet «Amerikanske Bilder». I ethvert firma med respekt for seg selv og sitt eget omdømme sitter en slik håndplukket visepresident uten egentlig makt. En stor del av den svarte middelklassen eksisterer i dag på lignende premisser. For å overleve må de legge sterke bånd på seg selv. Gradvis har de lært seg selvfornektelsens kunst. Av frykt for å falle tilbake i gulag-leirene forsøker de å behage de hvite. På rasisme workshop der ansatte i amerikanske selskaper har vært tvunget til å delta, er de svarte alltid lukket, uærlige og svarer unnvikende den første dagen. De stiller seg konsekvent på de hvite sin side. Men etterhvert som de blir påvirket av undertrykkelseseksperimentets manipulasjoner eksploderer de i voldsomt raseri den andre eller tredje dagen. Og de hvite er fullstendig målløse og rystet over plutselig å se deres sanne jeg. Som de ikke hadde anelse om gjemte seg under deres polerte overflate. Men da går det også opp for begge parter hvilken enorm stilltiende sammensvergelse det har vært mellom de svarte og de hvite på arbeidsplassen. Hvis de skal klare seg ut av gulag-systemet er de nødt til å fornekte alt det de kommer fra. Sørge for et beskyttende skjold rundt seg for at ingen hvit rasisme skal restimulere og avsløre deres indre kokende raseri. Et raseri som øyeblikkelig vil forårsake deres fall. Og i prosessen med å beskytte de hvite blir de den smilende glade Samboslaven. De selger sin sjel til Mefistos og inngår en dyp hemmelig pakt med ham. - Uansett hva du sier, tror jeg på opplysning, synliggjøring og bevisstgjøring. Det er mulig. Alle har en kraft og en kreativitet i seg. Men det er ikke mulig hvis ingen vil se på det som faktisk har skjedd og det som skjer i dag. Det er ikke mulig å gjøre noe hvis makthaverne får fortsette å bygge eller å skape ghettoer. Isolere og stenge inne eller ute grupperinger i samfunnet. Ghettoer de ikke selv våger å sette sin fot inn i, men som de forventer at barn skal vokse opp i og bli det de mener er gode samfunnsborgere. Hvis barna har så mye sinne i seg, er det lett å forstå at de ikke finner seg til rette i en skoleklasse. - En skadet, eller såret intelligens er et begrep. En berømt innfødt svart universitetslærer reiser rundt og foreleser slik som jeg. Han forteller at da han begynte å studere, klarte han ikke å forstå hva som stod i bøkene. Han satt bare og stirret på bøkene dag etter dag. En dag ga han opp og brøt sammen, han gråt lenge. Gråt løser opp sinnet. Da han så på det igjen forstod han plutselig teksten, og det gikk opp for ham at det som var skrevet ned faktisk bare var en persons mening - en hvit manns mening. Og han behøvde ikke være enig i det den hvite mannen mente. En slik mental blokade forsterkes overfor alt som er assosiert med undertrykkeren. Slik som for eksempel bøker ble det i Amerika, fordi svarte ikke hadde lov til å lese eller bruke biblioteket. Han klarte å komme gjennom og å overvinne denne sperren av eget sinne, og i dag er han en berømt professor. Alt for mange svarte i det lukkede psykologiske systemet blir på grunn av disse mentale «knutene» drevet rett i fengsel, hvor de går til grunne. Du ser en lignende prosess hos kvinner i forhold til for eksempel matematikk eller fysikk. Det er store likheter mellom alle undertrykkelser. Han snakker mye nå. Om hvordan andres forventninger og holdninger slår innover i oss. Det er ikke bare de svarte som er utsatt for dette. Jeg har lest intervjuer, artikler, sett fjernsynsprogram om Jacob, og jeg har sett all oppmerksomheten han får på universitetene i Amerika. Ofte fremstilles han som en slags Jesus. Som en barmhjertig samaritan. Som en reisende i kjærlighet. Som kjærligheten selv. Det er en måte andre kan frita seg selv på. Hvis han er så fantastisk, kan andre bare gi opp i utgangspunktet. Jeg har sett og opplevd litt av hvilken pris han har betalt, fordi han er et vanlig menneske. Han har også selv sagt at han er trett av at folk forventer at han skal kunne gi svar på «all verdens gåter». Jeg forventer ikke at han skal ha alle svarene. Av og til er det viktigere bare å stille de riktige spørsmålene, eller bare å undres, rett og slett. Det vet jo han bedre enn de fleste. En nysgjerrighet, og så vokser det fram et svar kanskje, eller en utvikling settes igang fordi vi har berørt noe. Eller kanskje ikke. Jeg vet at han ikke liker at folk forventer at han skal være så snill og god. At han er trett av det, reagerer på det. Jeg synes ikke han har vært bare det, men han har vært det også. At han har tatt meg med på denne reisen er et eksempel på det. Han viste meg sitt Amerika, jeg så det med mine egne øyne. Jeg skal hjem. Til barna mine. Det ene med hvitt, stritt hår og blå øyne. Det andre med svarte øyne og brune krøller. De elsker hverandre. Rasisme har ikke noe med hudfarge å gjøre. Er du slått ut og sårbar, holdes du utenfor, eller til og med slås i hjel. Har du selvfølelsen og sikkerheten i behold, er du inkludert og tas vare på. Rasismen er den mest primitive egenskapen mennesket er i besittelse av. Å ikke være rasist er å heve seg fra dyrestadiet til et menneskelig stadium. Å være human. Hvem av oss er det? Sånn til daglig? Det er ettermiddag. Jeg sitter i bilen hans. - Kan du ikke bare gråte bittelite grann, bare for min forfengelighets skyld? sier Jacob. Jeg gir ham en klem. Så får han pinnsvinet jeg kjøpte i Washington. - Du får åpne pakken når jeg har gått. Bagen min er ikke noe tyngre, jeg har ikke kjøpt nesten noen ting. Jeg åpner døren, hopper ut og går bort fra bilen uten å snu meg. Mitt siste døgn i New York skal jeg tilbringe hos Rebecca. Jeg tar farvel med henne. Hun gir meg en gave. - Du må love å vente med å åpne denne til flyet har lettet. |
 |