Tilbage til norske anmeldelser 

AmnestyNytt nr. 4 / Desember 1995

En reisende i kjærlighet

 

Tekst av Ina Tin og fotografier av Jacob Holdt

Jacob Holdt: Å innse min egen rasisme, er noe av det vakreste jeg har opplevd. Den opplevelsen har gjort meg i stand til å leve meg inn i de hvite amerikanernes rasisme. Og bare med evnen til innlevelse kan man gi den kjærlighet som skaper forandring. Rasismen låser det amerikanske - og etterhvert også det europeiske - samfunnet fast i et mønster av frykt og hat. Vil vi bryte ut av dette mønsteret må vi alle bli bevisste antirasistiske rasister!

  Jacob Holdt er mannen bak fenomenet Amerikanske Bilder, et lysbilde-show som etter 20 år er blitt sett over store deler av Nord-Europa og USA. I fem år haiket den danske prestesønnen i femte ledd pengelens rundt i USA; han bodde hos dem han traff og spiste når han ble tilbudt mat. For å skaffe film til et lite kamera foreldrene sendte ham, solgte han blodplasma to ganger i uken. I løpet av de fem årene på midten av syttitallet bodde han i over 400 forskjellige hjem; hjem midt i gettoenes mest trøstesløse fattigdom og vold, på Sørstatenes slavelignende bomullsplantasjer og i Kennedy-klanens midte. Han deltok i Wounded Knee-opprøret og var med på de store demonstrasjonene mot Vietnam-krigen. Et utall ganger ble han overfalt og truet med pistol eller kniv. Selv sier han at han overlevde fordi han ikke sluttet å tro på den cubanske dikteren José Martís ord: "Du må ha tillit til det beste i mennesket, og mistillit til det verste. Hvis ikke vil det verste ta overhånd."

Da Jacob Holdt mistet oversikten over hvor mange av vennene hans som enten havnet i fengsel med lange dommer eller var blitt drept i den meningsløse getto-volden reiste han tilbake til Danmark - med 15.000 lysbilder og en stor kjærlighet. - Jeg elsker det amerikanske folk, og USA vil alltid være mitt andre fedreland.

  Lysbildeshowet han skapte om den rasistiske undertrykkelsen av de svarte i USA ble en stor suksess i Europa. Europeerne brukte showet og boken han utga som anti-amerikansk propaganda og distanserte seg fra problemet med rasisme.

- Jeg ble trøtt av at man i Europa pekte fingre av USA og stoppet både show og nye bokutgivelser.

Jacob Holdt dro tilbake til USA og la ut på omfattende turnèer med lysbilde-showet. I dag er American Pictures kombinert med rasisme-workshops obligatorisk for begynnerstudenter på amerikanske universiteter som Yale, Standford og Harvard. Samtidig har Jacob Holdt fulgt sine venner fra 70-årene. - Gettoene er verre enn noensinne. Samtlige av de personene jeg fotograferte og ble kjent med på 70-tallet har det vanskeligere idag.

- Hvordan klarer du, år etter år, å forholde deg til problemer som bare ser ut til å øke?

- Gjensynet med gettoen gir ikke mye optimisme. Der foregår først og fremst en voldsom selvdestruksjon. Selv om jeg personlig har fått og opplevd mye kjærlighet midt i all elendigheten. Men jeg er ikke blind for at jeg holder ut fordi folk hører på meg. De amerikanske studentene som har sett showet mitt gjennom de siste 12 årene har gitt meg mye håp. På den ene siden er forholdene blitt grellere i USA, men samtidig søker man nå mer aktivt etter svar enn tidligere.

- Min oppgave er først og fremst å hjelpe hvite ut av deres rasisme, for det er de hvite som undertrykker og skaper smerten hos de svarte. - Rasisme-workshopene viser at det går an å jobbe med sin egen rasisme. De amerikanske studentene er ivrige etter å arbeide med den indre smerte undertrykkelsesmønsteret også påfører dem. Mange av de gruppene som har vært igjennom rasisme-workshops arbeider videre på egen hånd. De møtes for eksempel ukentlig og snakker videre med utgangspunkt i showet mitt.- Svært ofte opplever jeg at sexisme er et problem som først må bearbeides før mange er i stand til å ta tak i rasismen. De fleste amerikanske kvinner går rundt med sexisme-opplevelser som har ledet dem inn i et frykt og hatmønster.

- Jeg kan se når jeg møter grupper igjen at de har endret seg. De er blitt selvbevisste og klare i blikket, de er tilstede på en helt ny måte. De forteller at de bruker mindre tid på hjemmearbeid.

- Hvordan forklarer du den endringen?

- Jeg tror bearbeidelsen av rasismen løser opp knuter som låser intelligensen fast. Barnet fødes fullstendig åpen, men opplæres etterhvert til rasisme og låser derved en stor del av intelligensen fast i uproduktive mønstre. Slik sett blir hvite også undertrykket av rasismen. De svarte barna får i tillegg den innvendiggjorte hvite rasismen og blir enda mer fastlåste. Svarte som kommer til USA fra andre deler av verden klarer seg stort sett bra i det amerikanske systemet og er derfor et godt eksempel på dette problemet, de er ikke belemret med dette uproduktive rasismemønsteret.- Selv om det kan virke urealistisk i dag, har jeg tro på at bearbeidelsen av rasismen kan komme til å bli et nasjonalt anliggende.

- Du snakker egentlig om en slags terapi?

- Nei, jeg liker ikke terapiformen. Forståelse og innsikt hver for seg er ikke nok, man må også arbeide sammen med andre, i grupper, for å komme videre. De hvite i USA kan jobbe uten de svarte, polakkene uten jødene og skandinavene uten innvandrerne. For det handler om oss selv og vår egen frykt.

- Kan rasismen i Europa sammenlignes med USA?

- Jeg er redd for at problemene kan bli de samme i Europa som i USA; en voldsom opphopning av smerte og vrede. Forskjellen er bare at de undertrykte i USA er svarte, mens de i Europa er innvandrere. Jeg håper vi kan imøtegå utviklingen ved å lære litt av de amerikanske undertrykkelsesmekanismene. For folk er nødt til å konfrontere sin smerte. Hvis vi overhodet skal kunne løse problemet med rasisme, må vi arbeide med de dypere smertenivåene i oss selv.

- Hvordan blir vi mer menneskelige i en utrygg verden?

- Jeg ser ikke lyst på fremtiden, men mitt kjennskap til problemene i USA gjør likevel at jeg tror det er mulig å arbeide med dette. Jeg tror alltid det vil være en viss arbeidsløshet og utrygghet. Og den utryggheten forplanter seg helt ned til barna. De verste rasistene jeg har arbeidet med er nesten alle incestofre. Jeg så mange innenfor Ku Klux Klan-bevegelsen med den type psykiske skader.- En organisasjon som Amnesty International gjør et vesentlig arbeid på et tidspunkt der skadene allerede er skjedd, men vi må ikke glemme å gjøre hjemmearbeidet, og det er barna. I USA mishandles stadig flere barn, og stadig flere går inn i ekstreme bevegelser som Ku Klux Klan. For meg å se er det en opplagt sammenheng her.- Vi må lære oss å bli frelsende engler, slik psykologen Alice Miller sier. Gi barnet kjærlighet og aksept. Alle kjenner barn som forsømmes, barn som trenger oppmerksomhet og forståelse. Ved å gi kjærlighet til barn som trenger det, hver og en der vi er og der vi ferdes, er vi med å hindre kriminalitet, fengselsopphold og psykopati.- Massemorderen Woody er et godt eksempel på det. Jeg tok ham opp som haiker en gang. Etter at vi hadde kjørt sammen ganske lenge begynte han å fortelle om alle mordene på svarte sakesløse mennesker som han og broren tilsynelatende uten mål og mening hadde begått - på de mest bestialske måtene. Og så kom historiene om overgrep og mishandling fra hans egen barndom.- Det er aldri for sent å tre inn og gi kjærlighet. Det kan alle gjøre. Særlig de mest destruktive rasistene roper på hjelp og aksept. Det må vi gi dem. Min erfaring er at de retter seg opp etter kort tid.

- Anti-rasister i Europa har valgt en annen strategi: Bekjempe rasistene ved å sette hardt mot hardt.

- Når vi avviser folk slår vi dem ihjel i tankene. Vi vet alle at det de står for er forkastelig, men vi trenger ikke fokusere på det. Derimot må vi gi dem aksept ved å minne dem om at de er Guds egne barn. Det hjelper. Vender man folk ryggen skaper det vrede og vold, man gir signal om at de ikke er ønsket, man gettoiserer, slik det skjer med innvandrerne i Europa i dag.

  - Undertrykkerne bekjempes ikke ved å skyte, ikke ved å hate, men ved å elske dem ihjel. I virkeligheten er det en side i oss selv vi ser og hater. Vi har bruk for dem for å få utløp for denne siden i oss selv.

- Du anklager liberale og frisinnede for å være de største rasister, hvorfor?

- Ja, vi lider av en form for unnvikende eller indirekte rasisme, en rasisme som gjennomsyrer hele samfunnsapparatet. I motsetning til de uttalte rasistene som nok er voldelige, men få og marginaliserte, er de frisinnedes rasisme den som opprettholder undertrykkelsen, i Europa, av innvandrerne. Vi ønsker sterkt å leve opp til høye demokratiske idealer om likhet og frihet for alle, men velger i realiteten ubevisst hele tiden situasjoner, skoler og boligområder der vi får minst mulig kontakt med innvandrere. Vi er flinke til å gi barna våre trygghet og vi har ofte en tendens til å ville skjerme dem mot problemer. Derved forsterkes murene rundt gettoene. Rasismen oppstår ofte i kjærlighetens navn.- Når vi oppdager at vi er ute av stand til å leve opp til våre idealer, rammes vi av skyldfølelse. Vi slår blikket ned når vi møter innvandrere på arbeidsplassen, det blir brysomt å snakke om "innvandrerproblemet" i en skoleklasse med innvandrerbarn til stede. Slik er de store gettoene i USA blitt skapt. Et mønster av skyldfølelse og frykt hos undertrykkeren skaper mønstre av vrede og fiendtlighet hos den undertrykte. Det kan føre til irrasjonelle handlinger som igjen øker frykten hos undertrykkeren. Vår skyldfølelse øker fordi vi ikke ønsker å se i øynene at vi frykter mennesker som vi egentlig ønsker å se på som like. Undertrykkkeren og den undertrykte skaper hele tiden hverandre og ender begge to som ofre. Men det er bare undertrykkeren som har makt til å endre det destruktive systemet. Vi liberale er de største rasister, men vi har også en trygghet som gjør oss i stand til å relatere til andres smerte. Vi har mulighet til å arbeide med problemene rett og slett fordi vi har det bedre.

- Kan man befri seg selv for rasisme?

  - Den eneste måten å arbeide med rasisme på er å innse sin egen rasisme. I USA kan man ikke leve uten å bli rasist. Man blir gjennomsyret av tankegangen. Dypt nede vil man føle at det er noe med de svarte som gjør at de ikke klarer seg i systemet. Jeg er utrolig forstående overfor hvorfor vi er rasister. Noe av det vakreste jeg har opplevet er å innse min egen rasisme. For den oplevelsen har satt meg istand til å leve meg inn i de hvites rasisme i USA. Så må vi innse at vi alle er ansvarlige. Vi må bli bevisste antirasistiske rasister!

- Hvordan kan man håpe på å få til endringer i USA når ikke myndighetene endrer politikk?

- Det er typisk at du ender opp med "myndighetene". Vi i Skandinavia har en voldsom tro på at myndighetene kan og skal ordne opp i problemer og systemfeil. Men myndighetene er en refleksjon av oss selv. I USA har man gettoisert de svarte så lenge at alle går rundt i frykt. Når man lever med så mye personlig smerte er det lett å føle trang til å se andre dø: "Lock them up, execute them!". Et flertall i USA går inn for dødsstraff. Myndighetene bygger sin politikk på fryktens stemmer. Jeg har intet håp om å arbeide med amerikanske myndigheter, men med mennesker. Derfor går jeg ut i skolene og på universitetene. Det er en masse mennesker i USA som vil gjøre noe med sin egen rasisme.- Her i Europa er vi fortsatt noen skritt bak, også i viljen til å snu utviklingen. Fordi vi alltid sier at det er noen andre der ute som må endre seg, sier Jacob Holdt.

 

   Copyright 2003 AMERICAN PICTURES